lørdag 17. november 2012

Roberto likar å teikne dyr


Og når han vert stor vil han bli kunstnar. Men denne helga valte han å vera med å byggje hus til kameraten sin i staden. Ein haug med ”gringos” hadde funne vegen over alle fjelltoppane og heilt fram til hans byggefelt. Dei hadde med seg all slags materiale og maling som Roberto visste at om han skulle betale for noko slikt måtte han i alle fall arbeide i minst sju år. No hadde dei akkurat nok til mat. Roberto var så glad for at Aron endeleg fekk ei seng å sove i, at han hjalp til over to heile arbeidsdagar. Nøgd med innsatsen kunne han vere med å feire med kake når vi var ferdig.

Roberto i blått, og Aron i orange

Roberto var for meg eit eksempel på korleis eg vil vera. Han var med og investerte si tid til å hjelpe nokon andre, utan å forvente noko for det. Det inspirerar meg til å vera ein som gir; å vera villig til å ofre frå mi tid og mine pengar for å hjelpe dei som er rundt meg, utan å forvente noko betaling eller anna vinst for det. Dei dagane eg verkeleg har bestemt meg for at i dag skal eg gjere ein verkeleg god innsats for å hjelpe nokon, er dei dagane eg kan gå til sengs mest tilfredstilt og glad.

Takk til de heime i Noreg som er med å støttar det eg gjer her. Utan dykk hadde det ikkje vore mogleg. Takk for at du ville ofre frå di tid, forbønn og pengar, slik at Roberto kunne vere med å byggje hus for kameraten. Det vil også gje han ein meir stabil og tryggare omgivnad å vekse opp i. Og ikkje minst eit håp om ei betre framtid. 

Nesten ferdig!

onsdag 31. oktober 2012

Audmjuke Oberstar veks ikkje på tre!


Trollbunden har eg sutte på stolen min denne veka, og suge til meg all informasjonen som eg kunne få! Ein eldrande oberst hadde teke med seg stokken og diverse andre krigsvåpen han hadde grave ut i Israel, og funne vegen inn i teltet vårt. Etter x antal år i det amerikanske forsvaret, og over gjennomsnittet god innsikt i militærstrategi var det umogleg å ikkje sitte klistra til alle historiane hans. Levande fortalte han korleis dei israelske styrkane, under leiing av Josva tok seg fram i terrenget, i det vi får kjenne på dei rustne spydspissane og økser han har grave fram under lag på lag med glymte minner. Me tørka støvet av gamle historiar,  og dukka inn i konfliktar og utfordringar som brått fekk nytt liv. Mykje kan me læra, om me berre sjår oss litt attende! Timane flaug i klasserommet denne veka og kaffien vart kald lenge før eg rakk å drikka han! 




"The Fall of Jerico", bokstavelig talt...

lørdag 22. september 2012

Etter midnatt er det berre Malene og kaninar som luskar i mørkret, håpar eg.


Kva er det eigentleg med denne boka, som har forandra heile nasjonar, forandra liv og har rørt ved hjarte gjennom generasjonar? Frå ho vart publisert, og heilt fram til denne dag har folk drepe, rømt, forfølgt og blitt jaga, levd under jorda og brote lovar for boka som så lett støvar ned i våre bokhyller.  Er ho verkeleg verdt å døy for? Kva er det eigentleg som står her, og kvifor går aldri desse 3500 år gamle historiane ut på dato?


Det har vore ei svært innhaldsrik veke, med undervisning, innføring og lekser til etter midnatt. Vi brukar ein induktiv studiemetode, så vi skal gjere observasjonar og små overskrifter til alle avsnitt. Brukar no ca ein times jobbing pr. kapittel, men håpar på å bli veldig mykje meir rutinert etter kvart. I skrivande stund har eg nettopp vakna opp til ein tåkefull, men deilig laurdag morgon og kapittel 21 for mine føter. Det er utfordrande, men fantastisk på same tid. Det er så mange skjulte skattar der inne!  Og voldtekt, incest, drama, sjalusi, sex, krig og kjensler… Og eg er ikkje halvvegs gjennom første bok endå!
Tusen takk til alle som støttar meg for å gjere dette mogleg, de er gull verdt :) 

onsdag 18. april 2012

Miss Malena


Jepp, det er dette eg går under dei neste tre vekene, ettersom eg er lærer i matte og kristendom ved Doulos Christian Academy. Dette er ein privat skule med ca 90 elevar. Mesteparten av lærarane her er frivillige Ywam'ere, men også eit par Panamesere er ansatte. Fordelen med denne skulen, er at elevane lærar engelsk av folk som har det som morsmål, istedenfor españglish av panamesere. Men når det er sagt, kan eg ikkje lova at eg kan stille med meir enn norwenglish på dette området. Eg skal i alle fall gjere så godt eg kan for å hjelpe til. Lærarane her er gaske utsletne for tida, pga lærar/førskulelærarmangel. Så om du føler kallet, kom kom! Mange barn her veks opp uten ein pappa, og få har opplevd noko form for disiplin før dei kjem hit. Så kjærleik trengs i bøtter og spann! :) Adios så lenge! 



 Choose to bless, because you are blessed :)


onsdag 11. april 2012

PANAMA

Sveitte og gode ankommer me basen i Panama City, etter ein vel 30 min køyretur frå flyplassen. Basen ligg midt i ei fellside, omgitt av skog og kratt. Med fullpakka sekkar kavar me oss opp trappene, medan maura kravlar med halve skogen på ryggen kring beina våre. Snakk om sterke beist! Rundt 22  ramlar me inn i eit av dei 6 husa i fjellsida, eit rom pakka fult med køysenger. Sengene, både topp og botn, flyt over av fnisande tenåringsjenter i pysjamas, klare for å krype i seng. Teamet frå Canada har sin siste kveld her, etter ei vekes misjonstur. Så snublande over ein haug av halvpakka kofferter, finn me eit par ledige senger innerst i rommet. Etter å ha dratt ut lakenet, som sjølvsagt er i botn av sekken, og nypussa tenner, kryp me til sengs. Prosesserande tankar og lyden av durande vifter haldt meg vaken ei stund, men fylte og rommet med ein frisk liten bris. Sakte men sikkert sovna me inn.

I dag har me fått eit lite orienteringsmøte om Panama, og arbeidet her. Over 70% av barna her, veks opp utan ein far tilstede, og omlag samme anntal av alle barn er født i November. Dvs 9 måndeder etter Karnevalet i Februar. Dei fleste jenter blir gravide i ein alder av 13 år, og sluttar derfor og på skulen rundt denne tida. Panama, saman med Chile, har den mest økande økonomien i Latinamerika, men dette har meir med alle dei andre folkegruppene som er tilstede å gjøre. 10 % av populasjonen er fra Kina, dei fleste kjøpesentra blir drevne av jødar eller hinduer og muslimer, medan europeere, sør og nord amerikanere har resten av bedriftene. Koreanere og japanesere har dominans på den tekniske fronten. Ein stor del av befolkningen tror på Gud, men kristne her har fortsatt ein stor jobb framfor seg med å disippelgjøre nasjonen, for å fullføre misjonsbefalingen. Noko av arbeidet UiO har gjort her, er å ha ein kristen skule for unge panamesere. Der fekk dei utdanning og lærte engelsk, og dei fleste fortsatte på college og reiste rundt i verden. Bare 1 av de 36 jentene som gjennomførte dette blei gravide under utdanningen.

Resten av dagen har me, sammen med eit outreach-team frå Kona, malt byggningane og vaska liggeunderlag til jungelturen. Reintida er rett rundt hjørnet, så husa må forberedast for påkjennelsen dette er. Me skal fullføre målinga i morgon, før me drar ut i jungelen på onsdag. Eg likar å vere på outreach! :)

onsdag 21. mars 2012

Be free

(To be shared with kids on outreach?)


When I was a kid, I sometimes did things I knew my mum didn't like and that I knew was not right. Because I felt so bad about what I had done, she could just look at me, and I would amiddetaly confess what I had done. If my mum yelled at me, I started to cry, and got afraid. So instead she would ask me why I did it, and then we talked about it. Afterwards she forgave me, and told me not to do it again. If I had done something wrong to someone else, she told me to go and ask for forgiveness from them.


It is the same way with Jesus. Jesus loves us, and he want us to do what is right, and what is good. If you do something wrong, you don't have to be afraid and hide. You can come to Jesus and tell him what you did instead. You can tell Him why you did it, and ask for help to not do it again. There is nothing you can do, that Jesus will not forgive you. So remember to always come and talk to Jesus, and to ask for forgivness from thoose you hurt. Then Jesus takes away that bad feeling inside of you, and you can be happy again.